NORSK INKASSO-REFORM Nøkkel til bedre likviditet

….utøves av en rekke aktører. For «menig mann» er det ofte vanskelig å skille mellom et inkassobyrå og disse andre aktørene. Særlig nå som vi i tillegg har oppkjøpsselskaper som driver på særskilt bevilling.

Til fordel for de som har fått betalingsproblemer er den vesentligste delen av inkasso i Norge utført av enten byråer med bevilling gitt av Finanstilsynet eller byråer som driver på advokatbevilling. Førstnevnte er underlagt tilsyn og kontroll av Finanstilsynet mens sistnevnte er underlagt tilsyn av Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet.

Den øvrige delen av inkasso-Norge er faktisk ikke underlagt offentlig tilsyn. Noe som ofte kan resultere i feil saksbehandling OG feil beregning/benyttelse av renter, salærer og gebyrer. I og med at disse ikke er underlagt tilsyn er man avhengig om de har tilsluttet seg Inkassoklagenemnda for å få behandlet eventuelle klager. Dette gjelder saker hvor man er skyldner i egenskap av forbruker. Saker hvor man er skyldner i egenskap av næringsdrivende må eventuelt fremmes for det ordinære rettsapparatet.

De siste årene har man fått stadig bedre oversyn over hvilke summer som er gjenstand for indriving i Norge (se på statistikkene fra Kredittilsynet). Allikevel finnes det store “mørketall”; egeninkassatørene, det offentlige og byråer drevet på advokatbevilling. Dersom du tar kontakt med oss – kan vi muligens bidra med uoffisielle overslag over inkassomarkedet.

Den registrerte delen av inkassoporteføljen i Norge er det anslått å være ca. 700.000 debitorer (skyldnere). Dette er både næringsdrivende og forbrukere. Det vil altså si at gjennomsnittsdebitoren i Norge sliter med 4 inkassosaker mot seg. Dette medfører selvfølgelig at alle aktørene i inkassomarkedet må være tidlig ute for å posisjonere seg. Derfor ser man også at fordringshaveren selv (kreditor) i dag overlater saken til sin inkassoforbindelse på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Samtidig ser man at inkassobyrået stadig utvikler nye tjenester og produkter og inntar en stadig mer bevisst rolle som «megler» i sine saker. Byråene vil heller ha dialog med skyldneren enn ukritisk å sende sakene inn i den rettslige forfølging.

Dette er beklageligvis ikke oppfattet av de fleste skyldnere – som i altfor stor grad forholder seg passiv. Det er selvfølgelig en del barrierer som må brytes, for hvem er villig til å innrømme både overfor seg selv OG omverdenen at han har betalingsproblemer ?

Inkasso i Norge skjer innenfor to områder:

1. Utenrettslige inndriving
2. Rettslig inndriving

Den utenrettslige inndrivingsperioden dekker alle aktiviteter som både fordringshaveren og inkassobyrået iverksetter – FØR de sender saken til Forliksrådet og/eller Namsmannen. Begge parter er berørt av Inkassolovens regler om God Inkassoskikk samt kapitelet som omhandler varslingsplikt.
Den rettslige inndrivingsperioden starter med det første rettslige skrittet uansett om det er hos Forliksrådet eller om det er direkte til Namsmannen (sikret krav eller uomtvistet krav). Her er både Tvisteloven og Tvangsfullbyrdelsesloven sentrale.

Dersom man begynner med den utenrettslige perioden må man først se på forholdet mellom Kreditor og Debitor (Fordringshaver og Skyldner). De fleste krav er «usikrede krav», d.v.s. fakturakrav. Her må man være oppmerksom på at Kjøpslovens § 45 sier at et fakturagebyr overfor forbruker kun kan beregnes dersom man har gjort kjøperen oppmerksom på dette på forhånd (at salgsprisen er beregnet på kontant oppgjør). Overfor næringsdrivende stiller det seg annerledes. Dersom det dreier seg om Håndverkstjenester må man være oppmerksom på Lov om Håndverkstjenester m.m. for forbrukere § 36 som faktisk sier at man uansett ikke har anledning til å beregne denne type gebyrer overfor en forbruker.

Når det gjelder renter har man ved forskrift fastsatt forsinkelsesrentesatsen til 8,5% p.a. i forbrukerforhold fra 1. juli 2018. Denne kan kun avvikes dersom det er snakk om avtalt og faktisk rentesats i kredittforhold (finansiell rente). Forsinkelsesrenten vil da være den samme som den finansielle renten. Overfor næringsdrivende kan man fortsatt avtale en avvikende rentesats.

Når et krav er forfalt til betaling (misligholdt) har fordringshaveren rett til å forfølge sitt krav (figur 1). Dersom han ved purring/varsling ønsker å beregne purregebyrer må han forholde seg til Inkassoforskriften. Denne fastslår at fordringshaveren kun kan kreve gebyr ( inntil kr. 70,00 ) for to varsler. Som regel er dette en ordinær purring og et Inkassovarsel. Disse må sendes tidligst 14 dager etter ordinært forfall og med minimum en 14 dagers betalingsfrist. Dersom man bruker kortere frister eller sender varslet tidligere kan man ikke beregne purregebyr. Tidspunktet for når et krav er mislighold avhenger av hva som er fastsatt i betalingsbetingelsene. De aller fleste vareleverandører påfører sine fakturaer en tekst som tilsier at oppgjøret skal være på konto innen fristen. Dersom dette ikke er gjort vil skyldneren kunne levere betalingsoppdraget i bank eller post innen fristen.

Når fristen i et Inkassovarsel er utløpt velger de fleste å oversende saken til et inkassobyrå. Disse er pålagt, ved lov, å sende en Betalingsoppfordring. Denne skal ha en betalingsfrist på minimum 14 dager.

Et inkassobyrå har rett til å beregne såkalte utenrettslige inndrivingskostnader. Disse er fastsatt i Inkassoforskriftens kapitel 2 og er å sammenligne med salærene som byråer og advokater beregnet før den nye inkassoloven trådte i kraft. Beregningen er imidlertid noe spesiell: Dersom fristen i betalingsoppfordringen oversittes med 28 dager (altså 14 + 28 dager) vil satsene økes. I praksis snakker vi om en fordobling. Her må skylder i tillegg være oppmerksom på at det hele og fulle beløp som er beregnet i betalingsoppfordringen (HOVEDKRAV, RENTER OG SALÆRER) må være betalt for å unngå denne doblingen av salæret. Det skjer faktisk selv om man har tatt kontakt og avtalt en betalingsordning innen den gitte fristen – dersom betalingsordningen medfører at det tar mer enn 42 dager før ALT er betalt.

I den utenrettslige inndrivingsperioden vil ofte byråene benytte anledningen til å søke kontakt med skyldner. Dette skjer både ved telefonhenvendelser og besøk på døren. De fleste oppegående byråer utsteder spesielle identifikasjonskort til de medarbeidere som driver oppsøkende virksomhet. Slik kan man være trygg på at de virkelig representerer byrået og fordringshaveren.
Det bør nevnes at både fordringshaver og byrå kan fravike de ordinære satsene. Dette blir sjeldent gjort da man i slike tilfelle snakker om faktiske kostnader, som det skal dokumenteres/redegjøres for.

Dersom byrået ikke oppnår kontakt eller får til en avtale i den utenrettslige perioden vil saken måtte oversendes rettssystemet. For fakturakrav betyr dette at saken presenteres enten for namsmannen ( Begjæring om utlegg jfr. TVFBL § 7-2) eller for Forliksrådet (forliksklage). Førstnevnte er også omtalt som “direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav”. Dersom det kommer innsigelser mot kravet mens det ligger til behandling hos namsmannen vil det ikke bli tatt pant/ utlegg. Saken vil bli videresendt til Forliksrådet. Forliksrådet gir partene anledning til å møtes. Vi gjør oppmerksom på reglene i Tvisteloven. Kostnadene her er fastsatt i Tvistelovens § 6-13.

Når oppfyllelsesfristen i en dom har utgått vil byrået henvende seg til Namsmannen med en begjæring om utlegg (utpanting). Namsmannen vil da gjøre en undersøkelse av hva som kan være «tjenlig utlegg», d.v.s. hva som en person eller et firma har av eiendeler som det kan tas pant i. Disse blir i senere omgang omsatt ved tvangsdekning (auksjon).

De totale kostnadene ved en full rettslig forfølging (Hovedkrav kr. 4.500,-) kan være:

	Utenrettslig inndrivingskostnad	Rettslig inndrivingskostnad	Rettsgebyr til Staten
Tas opp til inkasso	700
Etter 42 dager	700
Forliksklage		1130	1130
Bejæring om utlegg		1130	1921
Gjennomført utleggsforretning			0
Tvangssalg løsøre		1130	4386
Sum	1400	3390	7437

Med tillegg av ovennevnte kostnader, men fortsatt uten å ha beregnet renter, vil kravet totalt ha steget til kr. 16.727,00 !!!

TA KONTAKT !

Det beste råd man kan gi en person, eller familie, som har betalingsproblemer og som derved blir utsatt for pågang fra et inkassobyrå er å ta kontakt med byrået så raskt som mulig. Selv om lovverket i Norge sørger for at man blir rettferdig behandlet og en eventuell utpanting (utleggsforretning) ikke medfører beslag i eiendeler som er nødvendige for å opprettholde livsgrunnlaget vil man allikevel bli påført så store kostnader og renter at situasjonen kun blir ytterligere forverret.

Alle inkassobyråer har i dag rutiner og prosedyrer som kan håndtere ulike former for betalingsutsettelse, betalings-/avdragsordninger samt ofte økonomisk rådgivning. Mange byråer har dessuten klare mandater fra sine oppdragsgivere og kan bistå med nedskrivelse av både renter og hovedkrav dersom betalingsordningen er god nok. Praksis viser dessuten at byrået ofte ber om lavere månedlige terminbeløp enn det skyldneren selv foreslår. Dette har selvfølgelig sammenheng med at man ønsker en minnelig ordning som VIRKELIG fungerer.

Ved å ta kontakt, så raskt som mulig, kan man dessuten oppnå enighet om at byrået ikke registrerer inkassosaken i et betalingsanmerkningsregister. Som kjent har man to slike registre i Norge; Bisnode AS og Experian AS. Begge selskapene har utviklet kredittpolitiske løsninger for banker og finansinstitusjoner. De leverer dessuten informasjon til andre virksomheter som har konsesjon for denne type oppslag, som f.eks. inkassobyråene. For en uheldig skyldner kan en registrering i et betalingsanmerkningsregister medføre at man i ganske lang fremtid er avskåret fra selv den minste finansieringsmulighet.

Saksbehandlere i en rekke inkassobyråer kan bekrefte at skyldner ofte finner det befriende å kunne diskutere sitt problem med en annen person. Det er ofte lettere å snakke om dette med en inkassator enn med en representant for fordringshaveren. Inkassatoren har erfaring med de fleste problemstillinger og fungerer som en mekler i slike situasjoner. Inkassator er dessuten underlagt taushetsplikt, noe som kan være en viktig faktor for full åpenhet og kommunikasjon. Retten til en ordentlig behandling er selvsagt, ikke minst dersom man selv tar kontakt på høvelig vis.

DERFOR – TA KONTAKT !